Thanksgiving del 1

Her på Virginia Tech er vi så heldige at vi fikk en hel uke fri ved Thanksgiving. Dette var noe som selvfølgelig betydde mulighet for roadtrip! Tyskerne fyllte opp en bil og reiste sørover til Miami, for å få litt sol. Finnene reiste til Las Vegas for å bruke opp pengene sine. Så vi var fem stykker (Christoffer (de), Matt (aus), Taya (aus), Vicki (uk) og meg selv (nor)) igjen som bestemte oss for å utforske sør statene. Vi reiste tidlig fredag morgen med kursen mot Tennessee. Første stoppested var Knoxville. Etter å ha gått litt rundt, og spist lunch i byen så hoppet vi i bilen og kjørte videre. Første mål for turen var Nashville. Byen er country musikkens hovedstad. Vi kom fram og reiste rett til Hard Rock Cafe og spiste middag for så å traske rundt på Broadway. Vi hadde egentlig bare tenkt å være en natt i Nashville men vi skjønte fort at vi ble nødt til å ta en eksta for å utforske byen.

Dagen etter begynte på Grand Old Opry, hvis nashville er countryens hovedstad så er Grand Old fødeplassen. Det begynte med en radiokanal og senere et show som førte til den populariteten som contry har her borte i dag. Vi reiste videre til Country Music Hall of Fame. Når du ser alle de gull og platina platene så skjønner en hvor stort country er her borte.

Når kvelden nærmet seg så reiste ut for å se mer av nattelivet i byen. Alle barene har live musikk med håpfulle (unge og gammle) som prøver å bli oppdaget av plateselskapene. Vi endte tilslutt opp på en kareoke bar hvor alle sang med og folk som danset oppe på bardisken. At country kan være så morro er det mange som vil ha problemer med å skjønne, før de har oppleved det. Vi ble forøverig kjent med en amerikaner som jobbet i forsvaret. Han hadde vært tre ganger i Irak og nå skulle han u til Afganistan i 15 mnd. Det er i disse områdene at de fleste soldatene kommer fra.

Neste dag våknet vi opp passe hesse etter all syningen og vendte snuten videre vestover mot Memphis, kjent som hjemmet til Elvis og Bluesens motstykke til Nashville.

Første stoppested var Graceland. Sist jeg var her var jeg godt under halvparten så lang som jeg er nå, så ting var blitt litt mindre i løpet av de 20 årene siden sist. Men huset står som det gjorde da Elvis døde. Huset er kanskje ikke så stort men det inne holder det som trengs. Kjelleren med underholdningsrom/spillerom er en hvers drøm. Fly med gullbelagte sikkerhetseler er heller ikke å forakte. Vi fant for øverig ut på vei dit at Matt ikke viste hvem Elvis var noe som fikk oss nesten til å hive han ut av bilen, hvordan det er mulig vet ikke jeg. Men utdanningen til Australiere kan ikke være stort...

Wilmington, NC

For to uker siden reiste vi fem stykker(to ganger Tyskland, Austrialia, Frankrike og meg selv) til Wilmington, North Carolina. Grunnen til at vi reiste hit av alle plasser var at TV serien Dawsons Creek, One Tree hill og mange andre serier og filmer er spilt inn der. Fleste parten må vel kunne sies å være chickflicks. Men en tur er alltid en god ting.
Vi kjørte ned på fredag som tok oss ca 6 og en halv time. På lørdag delte vi oss jentene gikk å traska rundt i sentrum, Immanuell og meg gikk ombord på USS North Carolina som er et stort slagskip fra andre verdens krig.
Byen blir ofte kalt Hollywood east pga av alle filmene som er spilt inn her. Vi tok en tour av studioene som var for det meste sett til serien One tree hill, så for de som følger med på serien så kan jeg si at jeg vet hva som skjer i neste sesong!
Vi reiste ned til sentrum igjen på kvelden for å se om vi kunne se noen kjendiser, vist nok skal John Travolta opp holde seg her ofte. Men desverre var det ingen kjendiser i sikte.

På søndagen var det stranden som lokket. Været var rundt 15 grader men med vinden så fristet det ikke så mye å hoppe ut i. Alle husene ute ved kysten er bygget på stylter for at ikke de skal bli oversvømt, siden de alle er bygget på sand banker.
Før vi vendte snuten hjemover gikk to av oss på skytebannen. Immanuell hadde aldri skutt før men enn kan ikke bo et halvt år i sør statene uten å prøve å skyte. Alt det tok for å låne et våpen var et ID og litt penger så vips var vi klar for skyting. Vi tok det litt rolig med en pistol, men automat våpen av alle kaliber var det og fullt mulig å prøve ut. Så etter å ha fått ut litt agresjon var det på tide å hoppe i bilen tilbake til Blacksburg.
Vi hadde litt ekstra tid og bestemte oss for å kjøre gjennom Raliegh en by som vist nok skal være like stor som Oslo, men etter en kjøretur fant vi ut at det ikke var en eneste butikk i sentrum (i alle fall ikke som vi kunne se). Forklaringen fant vi på kjøpesenteret som var smekk fullt med folk. Så jeg har kommet til den konklusjon at om du ikke har hørt om byen før så er det som regel en grunn til det.
Dette bilde må kunne sies å kunne være fra en hvilket som helst dårlig "reis språkkurs/utveksling å få venner fra resten av verden brosjyre". Men Det viser seg at det er faktiskt dette utenlanske studenter gjør når de henger sammen... Neste post på progammet er Thanksgivingbreak, en hel uke med fart og morro så dere får vente i spenning...

I'm alive!

Forrige lørdag reiste vi fire (2x Australia, England og Norge) stykker ned til North Carolina for å hoppe i fallskjerm. Vi reiste på lørdags morran og kjørte ca en og en halv time sørover. Når vi kom fram så var "Flyplassen" på størelse med en garasje og rullebane av gress. Det første vi måtte gjøre var å fylle ut fire sider som egentlig bare gjenntok at hvis noe går galt så har du ikke lov til å saksøke oss, det er utrolig hvor mange forskjellige måter du kan skrive det samme på. Nervene var forsatt i kontroll.
Vi fikk en rask innføring i hva som skulle skje. I og med at det var tandemhopp så trengte vi ikke å gjøre så mye, instruktøren har forhåpentligvis kontroll. Så var det på med jumpsuiten, jeg fikk en vakker grønn en.

Flyet hadde bare plass til seks stykker så det ble bare Taya og meg som ble med opp første turen. Nervøsiteten var forsatt ikke kommet. På 4000 fot skulle en annen hopper ut. Døren til flyet åpner og han forsvinner ut. Når vi begynner å nærme oss 10000 fot så gjør vi oss klare. Seler sammen og øver på utgangen. Taya er førstemann ut. Jeg står rett bak. Når jeg ser at vi begynner å nærme oss døra så begynner jeg å kjenne det. Det føles ikke naturlig å stege ut av et fly midt i lufta! 1-2-3 og vi hopper/snubler ut. Overraskende nok så er det å falle i 200 km i timen en konge følelse! Etter 32 sekunder i fritt fall åpner skjermen seg. Jeg hadde aldri trodd at det skulle gå så fort!! Jeg føler nesten at jeg må hoppe i alle fall en gang til for å virkelig oppleve det.
Turen ned i fallskjermen tok ca fem min. Nok av tid til å nytte utsikten. Det var skyfri himmel så det var mulig å til horisonten mot sørøst og nordover så var det fjellene i Appalachene.
I forhold til strikkhopping så ville jeg si at det gir mer kick og addrenalin, fordi når du hopper i fallskjerm så enn så høyt oppe at du ikke får noe ground rush. Men følelsen av å kjenne vinden og å suse mot baken kan ikke beskrives. For det som vil prøve så har jeg bare en ting å si, GJØR DET!!!!


Ellers så skal det nevnes at det begynner å bli kaldt her og nå. Tempraturen ligger på dunrt 10 grader midt på dagen (selv om vi forsatt får dager med ca 20), med frost om morgenen. Det er ikke rart at amerikanerene klager på at det er kaldt, de går forsatt rundt i shorts!

Halloween

Halloween er som de fleste vet litt større her borte en det er hjemme. Det startet forsåvidt i helga før med Rocky Horror picture show, som må kunne sies å være en meget spesiell film. Ellers så går forsavidt ut på det samme som hjemme, kle seg ut og ha det morro (jeg ble fortalt at vi var litt for gamle til å gå trick or treat :(. Jeg hadde for dagen kled meg ut som viking(se bilde). På skjoldet hadde jeg skrevet litt runer (hva står det der?), når folk spurte hva som sto der så sa jeg at det var slik vi skrev i Norge. Noe de fleste tok for god fisk. Et klasisk spørsmål er "What language do you speak in Norway?" Det siste bilde er etter min mening det beste kostyme.